Litt om kreativitet, begrensninger og filippiner­flaggermus­papegøyer. Minst om det siste.

Kreativitet er kanskje å skape noe som ikke finnes? Folk er flinke til det. Et barn kan komme på å snakke om et gulleple, selv om ideen er skrullete. Men den kan skapes som en idé. Et gulleple. Det er ikke vanskelig å se det for seg. Eller å tegne det. Men det finnes jo ikke…

Poenget her er ikke om gullepler finnes, for det gjør de jo ikke. Poenger er at epler finnes. Og gull finnes. Og ord finnes. Det er disse som skaper rammene for ideen om et gulleple.

Så kreativitet finnes knapt uten rammer. Begrensninger. Og disse rammene, disse begrensningene, er det som gjør kreativitet mulig.

– Jeg jobber best under press, sier folk. De mener gjerne tidspress, altså en begrensning som er lagt på tiden deres. (Alle journalister vet hva jeg snakker om…)

Det finnes forsøk som viser at når rotter kun får lov å dra i en spak med bare den ene foten for å få mat, da utvikler de flere måter å bevege spaken på. Les mer om dette i denne artikkelen.

Prøv å tenke på en farge. Jeg er ganske sikker på at du ikke tenkte på en farge som sådan, men en ting med en farge, kanskje en rød husvegg. Eller en grønn plen. Noe konkret. Ikke sikkerhetsforanstaltning eller fylkes­trafikk­sikkerhetsutvalgs­sekretariatsleder­funksjon eller noe annet abstrakt begrep. Du tenkte kanskje på filippiner­flaggermus­papegøye, for kanskje er du en sånn som liker lange ord, men du satte fargen på noe. Jeg håper det var en plen. Eller noe.

A lawn with a lawn mower
Begrensing av plen: En gressklipper begrenser veksten av gress og gir en finere plen, bekrefter uavhengige observatører vi har snakket med.

To dream it all up again

Bono

Likevel – kreativitet er også å drømme. Som Bono sa da U2 skulle lage nye låter med en ny stil: “To dream it all up again.”

Men det holder jo ikke bare med en drøm. Det må maskiner til. Eller trommer. Bass. Gitar. Uansett er det rammer. Gitaren har seks strenger, og selv The Edge kan ikke få den til å låte som noe annet enn en gitar. Det er en begrensning.

Parentes 1: Men det låt en stund som en helt annen gitar enn de andre spilte på, det skal han ha.
Parentes 2: Joda, dingser kan få en gitar til å høres ut som en katt. Eller en hekk. Eller en drektig berggylte, men det er fortsatt en gitar.

“Das Alles ist ein Bocks!”

Kanskje ingen tysker noensinne

Å være kreativ forbindes ofte med “å tenke utenfor boksen”. Utenfor boksen? Come on. Der er det bare en annen eller større boks. “Das Alles ist ein Bochs”, som tyskerne neppe sier.

Einstein hadde ikke klart seg uten matematikken. Han trengte rammene det gav. Lerretet til Picasso måtte ha en viss størrelse. Noen ganger store lerreter, andre ganger små. Men alltid et lerret med en definert areal. Og jeg kunne ikke kommet på dette fjaset av et tysk liksomsitat uten tyske ord, eller det jeg tror er tyske ord. det begrenser ordforrådet, for å si det sånnn

Så jeg skapte noe der, og det kom til meg fordi jeg satte rammer for meg selv. Jeg ville si noe om at alt liksom er en boks og at dette med utenfor boksen ikke gir så mye mening, for enten er det ingenting der, og da er alt i løse lufta og kan ikke brukes av noen, eller så er det en annen boks der, kanskje en større boks. Men det er jo en helt banal tanke, så kanskje, tenkte jeg, skal jeg si det på tysk? OK, sånn ble det.

Jeg oppdaget sannheten for tidlig, og da var det for sent

Lars Mytting i boka Svøm med dem som drukner

På samme måte er det mange kreative mennesker som aktivt bruker rammer for å skape noe. Karl Ove Knausgård stod opp hver morgen klokka fem og ga seg ikke før han hadde skrevet tjue sider. Jonathan Franzen klarer ikke å skrive romanene sine uten at han har plombert laptoppen sin. Han demonterer wifi-en og heller lim inn i nettverkshølet på datamaskinen, sånn at han ikke har noen sjanse til å sitte og dille på internett. Han strammer skruen om seg selv. Han skjerper greiene, og sånn holder han seg våken. Innovasjon er det kreative menneskets svar på begrensninger.

I boka Svøm med dem som drukner, og som jeg håper du har lest, skriver Lars Mytting:

Så jeg oppdaget sannheten for tidlig, og da var det for sent.

En vakker setning fra en fantastisk bok. Men hva har dette med rammer å gjøre? Begrensninger? Jo, jeg tenker at Mytting bevisst eller ubevisst har satt som krav til seg selv at setningen skal inneholde en kontrastering. Sånt strammer opp og gir lyrikk til språket. Lav og høy, lys og mørk, sen og tidlig. Sånne greier. Litt som når en dikter krever at det siste ordet i setningen skal rime med det siste i den forrige. Det er som å spenne ben på seg selv, slik Lars von Trier gjorde med på kollega. Mer om det lenger nede i teksten.

Lars Mytting - Svøm med dem som drukner
Sannheten om seksten trær i Somme: Jeg leser Lars Mytting om igjen

Behovet er oppfinnelsens mor

Platon

I filmen De fem benspænd ba Lars von Trier kollegaen Jørgen Leth gjenskape en av sine tidligere filmer med fem ulike begrensninger. Hver scene skulle kun vare i et halvt sekund eller som tegnefilm og så videre. Det er lett å forstå hvordan dette trigget kreativiteten hos Leth. For øvrig var vel Triers Dogme-manifest fullt av nettopp begrensinger, og Dogme har gitt oss noen fabelaktige filmer.

Når vi har noe i overflod, enten det er tid eller andre ressurser, har vi ingen insentiver til å skape noe med det vi har tilgjengelig. Bruke oppfinnsomheten. Eller kreativiteten, som det gjerne kalles. Den kommer med begrensningene.

– Vi har ikke noe å finne på, sier barn fulle av TikTok, YouTube og en datamaskin i hånda sterk nok til å kan styre et kjernekraftverk. Men ta de samme barna med på stranda og gi dem bare èn pinne i hånda, så skal du se at det skapes noe.

Bare det ikke blir for mange av dem.

Det kan du lese mer om hos Harvard Business Review:

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.