Kronikk eller debattinnlegg? Her tror jeg at jeg forklarer forskjellen.

En kronikk er ikke det samme som et debattinnlegg. En kronikk er en artikkel skrevet av en bidragsyter (gjerne en ekspert) utenfor redaksjonen om et aktuelt tema. Et debattinnlegg er en tekst som argumenterer for et syn, gjerne politisk, skrevet av en noen som har partsinteresse av at dette synet kommer på trykk.

Typisk og historisk har kanskje en redaktør tenkt slik: “Nei, nå skulle vi hatt en artikkel om dette med juks i forskningen. For det er et aktuelt tema. Men vi har verken kapasitet eller kompetanse i redaksjonen til å skrive om dette. Jeg får ringe en professor. Kanskje han Gundersen oppe på Blindern?”

Her er et eksempel på en kronikk
Professor Kristian Gundersen skriver om – nettopp- juks i forskningen i en kronikk fra 2016.

Denne teksten til Gundersen om vitenskapsjuksemakeren Milena Penkowa er en typisk kronikk. Det er nok ingen tvil om at professor G har sine meninger om juks i forskningen og hvordan dette kunne skje, men det er først og fremst en opplysende artikkel om skrøpeligheten i moderne vitenskap. Teksten er langt fra like polemisk som andre tekster av professoren. Som denne i Morgenbladet, som må betraktes mer som et debattinnlegg.

Så hva er et debattinnlegg?
Et debattinnlegg er en tekst som argumenterer for et syn. Det vil ofte være politisk, og noen ganger er det overbevisende og godt skrevet. Og det vil typisk være skribenten selv som tar kontakt med redaksjonen for å få det på. Teksten havner gjerne på leserbrevsidene i avisa.

Men noen ganger har skribenten en slik status i samfunnet at teksten havner på en helside, med bilde av skribenten og vignetten “kronikk” skrevet med tydelige skrifttyper ved siden av. Uten at teksten blir en kronikk av den grunn. I en avis jeg stadig leser, ser jeg fra tid til annen innlegg fra en kar godt utenfor sentrum med forvirrede oppfatninger og stadig sterkere meninger. Disse tekstene velger avisa å publisere på prominent plass med vignetten “kronikk”. Dem om det.

Her har norske redaksjoner selv surret det til for seg opp gjennom årene, slik at begrepet kronikk i dag er vannet ut og folk tror de skriver eller leser en kronikk når de egentlig skriver eller leser et debattinnlegg.

Noen ganger er det selvsagt vanskelig å skille begrepene. For når en sivilingeniør skriver om vindkraft, slik som Kristian Hall gjør i Aftenposten i dag, da virker det umiddelbart som om vi leser en kronikk. Sivilingeniører er jo eksperter utenfra, og Hall er sivilingeniør, ikke sant.? Eller når lokalavisa altså utstyrer en litt forvirret politisk ytring med merkelappen “kronikk”, ja da tenker vel folk at dette er en kronikk.

Er det så viktig å skille mellom kronikk og debattinnlegg, da?
Ja. Det er det. Så enkelt kan de sies.

Men la meg likevel argumentere litt: Når begreper blandes, tømmes de for innhold.
Ord bør bety noe, og det bør være rimelig enighet om hva ordene betyr. Ellers er det vanskelig å kommunisere. For å ta et moderne eksempel: Å forfordele betyr akkurat det motsatte av det folk tror. Så det er ikke mulig å bruke det fornuftig. Det er synd. Vi har mistet et ord.

Når en tekst fra en politiker om trasevalg for jernbanen omtales som “kronikk”, så løftes denne teksten til et nivå den ikke fortjener. Det gir teksten legitimitet den ikke fortjener.

Jamfør at en kronikk skal være skrevet av en ekspert om et aktuelt tema. Den skal ikke være en enøyd meningsytring om forskjell på om jernbaneskinnene skal gå høyre eller venstre side av fjellet.

Når derimot avisa trykker en tekst av en ekspert på jernbaneplanlegging om hvordan ulike prinsipper for trasévalg påvirker arbeidet, da lukter det kronikk.

Det er en vesentlig forskjell, og det gjør at vi som lesere bør kunne stole mer på kronikken enn på debattinnlegget. For en god kronikk skal opplyse oss, mens et debattinnlegg skal argumentere for ett syn og har ingen krav til verken balanse eller reell innsikt.

I eksemplet med vindkraft og sivilingeniør Hall vil mange kanskje tenke at de leser en opplysende kronikk, og ikke ha like kritiske briller på som når de leser et debatt- eller partsinnlegg. (Joda, jeg vet at du er like kritisk til alt du leser, men jeg snakker om de andre.)

Hvordan har det blitt slik? Her er én teori.
Jeg tror dette er et resultat av strømninger i det postmoderne samfunnet, der høyt er lavt, blått er rødt, og det ene ikke er noe finere enn det andre, og kan ikke Donald Trump være en bedre president enn Barack Obama, kanskje?

Det postmoderne samfunnet kom som en reaksjon (post=etter) på det moderne samfunnet, der vi entusiastisk hadde skuet utover dette moderne vi hadde skapt. Maskiner, biler og kanoner som kunne drepe mer effektiv enn noen gang. Så så vi altså at alt dette moderne også ga oss destruksjon og død, så vi måtte videre. Over til postmodernismen. Ingenting var sant lenger. Picasso malte kvinner fra tre synsvinkler i samme ansikt. Plutselig var ikke Mona Lisa sann lenger.

– This is my truth, tell me yours, sa den walisiske politikeren Aneurin Bevan etter at han hadde holdt politiske taler. (Senere ble det en tittel på et prima album av bandet Manic Street Preachers, også de walisere, men det er nå så…)

Jeg elsker mye av dette, for den postmoderne tenkningen har de siste hundre årene revet ned mange elfenbenstårn og stilt makten til ansvar der den sto uten bukser – en keiser uten klær. (Jeg kan styre meg for valget av Trump, men dere skjønner hva jeg mener. Mye i postmodernismen har vært bra.)

Fotnote midt i teksten: La oss ikke kjekle om når postmodernismen startet eller hva postmodernisme er for noe. Jeg bruker begrepet om det som kom etter modernismen og som reaksjon på troen på framskrittet og det absolutte og autoritære. I mitt hode startet det for hundre år siden. Kanskje startet det lenge før. Helst sikkert. Jeg er klar over at franske revolusjonære revolusjonerte maktstrukturene osv.)

Jeg drar det litt langt.
Og nå drar jeg kanskje en liten tekst om kronikker litt langt, men likevel:

Etter første verdenskrig forsto folk at makthaverne ikke hadde noen gudegitt innsikt som kunne lede oss til lykke. De var skrøpelige mennesker som alle oss andre, så her måtte vi rett og slett røske i pidestallene og gi makt til folket, så ikke millioner av mennesker ble drept på slagmarken enda en gang.

Vel, så kom andre verdenskrig, og vi så at det samme kunne skje også med flertallets galskap og allmen stemmerett. Så da skjønte vi at det ikke nødvendigvis var slik at flertallet hadde rett heller. Hitler kom til makten gjennom valg osv…

Så i forvirringens rus og virkelighetens relative verdisett, valgte mange å ikke tro på noe, eventuelt å tro at alt var like sant eller like galt.

For all del – det at din sannhet ikke er min sannhet er helt nødvendig for at et opplyst samfunn skal kunne ha en fornuftig opposisjon, kritisk tanke, ytringsfrihet og religionskritikk.

Eksempel: Når den katolske kirken i Spania støttet Franco, landets diktator som drepte og fengslet alt han kunne, så forsto mange at “sannheten” som ble forfektet av presteskapet ikke nødvendigvis var noen god sannhet. Langt mindre den eneste sannheten.

Og tar vi det store bildet ned til vår lille virkelighet,, dette med kronikker og debattinnlegg, så dreier det seg kanskje om at folk ikke lenger ville ha opplysning om et aktuelt tema fra en ekspert de ikke anerkjenner. For de så at disse såkalte ekspertene også var de samme som gjorde “vitenskap” ut av skallemålinger og raseteori, eller de forfektet økonomiske lover som førte rett inn i brødkøen etter børskrakket.

Så på samme måte som at folk ikke kunne stole på at keiser Wilhelm var rett mann til å lede dem, så sluttet de å tro at en professor var noe bedre til å tenke enn vanlige folk.

Og nå tar vi et langt sprang til Søre Sunnmøre. Det er nemlig denne mentaliteten som gjør at vi kan få slike oppslag i lokalavisa Møre i Ørsta: (Skjermdumper fra avisa Møre, funnet og publisert av @badesken på Instagram.)

MagrittePipe.jpg
Dette er ikke en pipe, skrev kunstneren René Magritte.

En slags konklusjon
Men om alt er relativt og ingenting er mer sant enn noe annet, da oppnår vi heller ikke den lykken de trodde på i begynnelsen av postmodernismen. Eller da de stilte ut et pissoar og sa det var kunst. Eller malte en pipe og skrev på bildet at dette ikke var en pipe.

For da er ingenting absolutt, alt flyter og det ene er vel det andre.

Når folk slutter å tro på autoriteter, så er det ikke så farlig om det autoritetene skriver er ment som kronikk eller debattinnlegg, så kall det hva du vil. Om det er en godt og samvittighetsfullt sammenstilt mengde opplysninger eller et partsinnlegg. Samma det, vel, tenker de kanskje. Det er uansett bare subjektivt…

Og da har vi gått for langt i å relativisere. For det er noen som vet noe, og det er noen som mener noe.

Jeg runder av med et utdrag fra Barack Obamas bok The Audacity of Hope, der han skriver:

“There’s a wonderful, perhaps apocryphal story that people tell about Daniel Patrick Moynihan, the brilliant, prickly, and iconoclastic late senator from New York. Apparently, Moynihan was in a heated argument with one of his colleagues over an issue, and the other senator, sensing he was on the losing side of the argument, blurted out: ‘Well, you may disagree with me, Pat, I’m entitled to my own opinion.” To which Moynihan frostily replied, “You are entitled to you own opinion, but you are not entitled to you own facts.”

Så – har dette vært en kronikk, Steffen?
Nei. Det har vært en bloggpost. En ytring. En tekst.

Men dette er min sannhet.

Fortell meg gjerne din.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.