Sitater i norsk journalistikk er bygget på en tillit som ikke finnes lenger.

VG/Giske-saken handler om kvaliteten på sitater. Denne saken kommer til å forandre norsk journalistikk. For bedre sitater krever bedre metoder, og intervjuteknikken må derfor bli bedre. I dag hviler norsk sitatpraksis på tillit. Tillit som ikke er der lenger.

Tillit: I Norge stoler vi på hverandre. Men seks av ti stoler ikke lenger på VGs politiske journalistikk.
Foto: Bernard Hermant

Vi tar det helt fra grunnen av. La oss starte med spørsmålet: Hvorfor intervjuer journalister folk? i Lars Bergs finfine bok “Som man spørger”, kan vi lese om intervjuets tre grunnprinsipper. De er:

  • Du spør – de svarer
  • Du spør for å få (vite) noe
  • De skal si det selv.

Spesielt det siste punktet er aktuelt i VG/Giske-saken. De skal si det selv. Dette innebærer at folk har fått satt sine egne ord på ting. Ikke bare fått ledede spørsmål eller er blitt dratt for langt av en reporter som vil ha en klarere uttalelse.

Når man endrer intervjuteknikk og bruker rene, åpne spørsmål, så sikrer man at folk får sette egne ord på saken. Dette er en reell endring av intervjuteknikk, og dermed metode. Journalistikken endrer seg med metodene.

VGs egen rapport om Giske-saken (VG)

Meningsinnhold
I norsk journalistisk praksis og etikk er det ikke noe krav til å gjengi folks uttalelser ordrett. Det kreves kun at at journalisten gjengir det såkalte meningsinnholdet. Dette går fram av Vær varsom-plakatens punkt 3.7, der det heter:

Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.

For mange kan dette punktet være noe uklart. I praksis betyr dette at man bruker replikkstrek når meningsinnholdet gjengis, mens man bruker anførselstegn når man siterer ordrett hva folk sier.

Når man ikke trenger å gjengi noe ordrett, så er det heller ikke noe poeng at det er er intervjuobjektenes egne ord.

Under ser du et tilfeldig valgt eksempel fra en nettside i kveld. Har Elin Floberghagen sagt dette? Altså nøyaktig dette? For meg virker det sånn, men det kan jeg ikke vite, for Elin siteres med replikkstrek. Jeg må bare stole på at dette er det ærlige meningsinnholdet…

Sitatstrek: Faksimile fra Medier24

Når leste du sist et intervju der anførselstegn var i bruk? Tenkte meg det… Til og med i saker der man siterer utalelser gitt i epost, altså klipp og lim, så brukes replikkstreker. Anførselstegn brukes i praksis ikke i norske medier i dag.

Klare saker er gode saker, eller?
Journalister er ikke dumme eller onde. De er ikke ute etter å fortegne saker eller manipulere virkeligheten. (Nei, de er ikke det.) Men de vil altså ha klare uttalelser og dermed klare saker.

Sånn hadde også jeg det da jeg var journalist. Jeg ville at det skulle være ty-de-lig. Når tydelighet og sterke uttalelser har prioritet, blir nyansene ofte borte. Grått blir til svart eller hvitt, og det er ikke sikkert intervjuobjektet kjenner seg igjen i det som blir publisert.

Noen ganger kan det sikkert være til hjelp for folk som ikke kan formulere seg. Og det kan være fristende å pusse litt på ulne uttaleser fra tåkefyrster, det er klart. Men det viktigste kravet til journalistikk må fortsatt være at det som står på trykk er sant. Sa hun virkelig dette? Når det gjelder intervjuet ovenfor, så har jeg ikke noen grunn til å tro at det ikke er rett, det som står, men jeg vet ikke om det er hennes egne ord.

I Norge stoler vi på hverandre
Når vi i Norge har denne praksisen med å gjengi meningsinnhold, så er det fordi vi har et samfunn med høy tillit mellom folk. Når vi har tillit til at makta gjør jobben sin, så stiller vi ikke så mange spørsmål, vi går ikke inn og kontrollerer, og vi krever ikke innsyn.

For eksempel: Vi nordmenn krever ikke innsyn i politiets etterforskning, for vi stoler på det politiet gjør. (Nuvel. Vi får bare ønske hverandre lykke til, alle sammen. Og hils fetteren til Birgitte.)

VG/Giske-saken forandrer norsk journalistikk
Hvorfor kommer dette til å forandre norsk journalistikk? Jo, fordi tilliten til norsk journalistikk har fått seg en knekk. Nå folk tviler mer på VG, tviler de mer på Varden. Fire av ti nordmenn sier nå de tviler på VGs politiske journalistikk. (Medier24).

Når tillit brister, er det kun ærlighet og åpenhet som kan bøte på det igjen.

Et helt selvsagt tiltak er å sikre at folk kan stole på at det som er sagt er sagt. Og da kan det være et steg i riktig retning å bruke ordrette sitater. Jeg tror det blir mer av dette, og at det altså forandrer norsk journalistikk. Fordi det endrer intervjuteknikken, en helt sentral journalistisk metode.

Hvorfor endrer dette intervjuteknikken? Jo, fordi det er kun åpne og rene spørsmål som sikrer at folk får sette egne ord på ting. Mange norske journalister bruker ikke rene, åpne spørsmål. De stiller lukkede spørsmål med masse premisser som gjenspeiler egne, forutintatte holdninger som folk kun skal respondere på med ja eller nei. Det holder ikke.

Kristin Clemet skrev om dette i går, og det er verdt å lese hva hun skriver. (Medier24)

Det at vi kun krever meningsinnhold betyr faktisk at hvis du spør en journalist: “Sa hun dette?” så kan du oppleve at journalisten sier at “nei, det gjorde hun ikke, sånn helt nøyaktig. Men det var dette hun mente!”

Mange vil stusse over sånt svar. I amerikansk journalistikk blir du kastet på huet og ræva ut av redaksjonen om du kommer med noe slikt. Noen mener norske medier skal gjøre som amerikanske medier, og gjengi folk ordrett.

Per Christian Magnus fra Universitetet i Bergen er en som mener vi kanskje bør få amerikansk praksis i Norge. (Aftenposten)

PS. Den gangen Gro Harlem Brundtland faktisk ble sitert ordrett i et intervju, ble det bråk. Hun var vant til at folk tolket meningsinnholdet i det hun sa som best de kunne. Gjerne med velvillighet…

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.