VALGETS VIRKELIGE KVAL. (Hvorfor tvang fungerer bedre enn frihet i journalistikken…)

Jeg stod og skulle ha en kaffe på en kafé i dag. Så fikk jeg spørsmålet om jeg ville ha en…jeg husker ikke… bengelsoil eller en fangelschnacks, eller noe sånt. (Ha tålmodighet – det skal handle om journalistikk etter hvert…)

Kaffe: Kommer i flere varianter enn du strengt tatt trenger. Photo by Nathan Dumlao on Unsplash

Vetta tusan. Jeg bryr meg jo ikke, tenkte jeg, og svarte: – Jeg vil ha den ene. Eventuelt den andre. Ta den som står nærmest.

Jeg orker ikke stå og fintenke på hvilken av to kaffesorter jeg vil ha i min svarte traktekaffe. Den ene er sikkert bra. Eller den andre. Eller aaaargh.

En liten, fransk filosof sa en gang at mennesket er dømt til å velge. Han så dette som en forbannelse, og ikke noen gledelig frihet. Han kan ha vært inne på noe…

Det skulle bli så bra
For noen år siden, da vi fikk Den Nye Journalistikken AKA internett, brukte jeg mye tid og entusiasme på å snakke om hvordan historiefortellingen kom til å forandre seg. Hvor bra det skulle bli når vi kunne dele opp artikler i ulike elementer, og la leserne bestemme selv om de skulle trykke på en lenke, sette i gang en video, interagere med en Flash-greie eller hva de skulle lese først. Frihet! tenkte jeg.

Vi fant stadig nye undersøkelser som viste at folk gjerne ville ha det sånn. Sett i ettertid hadde nok disse folka egentlig fått spørsmål om de ville ha frihet, og siden alle tror de vil ha frihet, så sa alle at de ville ha frihet. (Det er en vanskelig øvelse å tolke slike undersøkelser.)

Folk vil ikke alltid ha valgfrihet. Noen er veldig opptatt av at eldre skal kunne velge sykehjem sjøl. Mens de eldre er mest opptatt av at det sykehjemmet de havner på er et godt sykehjem.

Valgets gleder: Det er selvsagt helt OK med valgfrihet når du kjenner alle valgene.Photo by Adam Wilson on Unsplash

For det å sette pris på valgfrihet, det betinger at du ser hele spillebrettet. Eller alle flaskene i hylla, som i bildet ovenfor. Men også på bar kan det vel hende du blir matt å velge mellom tysk og spansk gin, og heller bare ber bartenderen gi deg den beste. (Tips: Den er tysk og heter Monkey 47…)

Transparent marked
Rell valgfrihet betinger at markedet er oversiktlig og gjennomsiktig. Derfor er det helt fint med valgfrihet når du skal bestille flybilletter. Siden dette markedet er oversiktlig, alt ligger i appen, og du kan sortere på pris og tid.

Men i en journalistisk artikkel har du ikke denne oversikten som leser. Du vet ikke ha som skjer når du flytter om på rekkefølgen, når du setter i gang en video eller du trykke på en lenke. Dermed vet du heller ikke hva som er den beste måten å fortære informasjonen på. Når du som journalist gir leseren denne valgfriheten, blir det, for å sitere David Foster Wallace, som å vise korttriks til en hund.

Det ligger strengt tatt i hele den journalistiske historiefortellingens natur. Den skal fortelle deg om noe du ikke vet fra før.

Så feil vi tok
Samtidig som vi hadde denne lysgrønne troen på en helt ny måte å fortelle historier på, mente vi også at folk bare ville ha kortkorte artikler på nettet. Snutter. Vel. Sånn ble det heller ikke.

Europas mest populære artikkel akkurat nå er NRKs historie om gameren Mats «Ibelin» Steen som også er oversatt til engelsk av BBC og til svensk av SVT. Den er lang. Og god. Takke- og hyllestmailer kan sendes til vicky.schaubert@nrk.no.

Jakten på klimaendringene: Journalistene bak historien ville gjøre den så strømlinjeformet som mulig. Skjermdump: NRK

Lang var også den forrige artikkelen som ble en slags farsott hos NRK, nemlig Jakten på klimaendringene.

De siste tallene jeg har sett, viser at saken har 750 000 sidevisninger, og er delt og likt nærmere 90 000 ganger. Reporterne bak saken er intervjuet i fagbladet Journalisten, der de forteller at de bevisst har unngått å gi leseren valg hele tiden:

– Vår lille teori er at det fort blir slitsomt for hjernen om man må bytte modus hele tiden. Vi har prøvd å sy det helt sammen.

Fagbladet skriver videre: “Her bygde de i stedet opp historia slik at en nesten ikke trenger å ta ett eneste valg underveis. Ingenting gjør at en må stoppe opp.
– Det er nesten ikke noe stæsj, fordi selve historia er så kompleks, og skal få nok plass og rom til å skinne.”

Nothing succeeds like success
Det er vanskelig å argumentere mot slike suksesser. Forresten – samme folk som stod bak klimasaken var også involvert i saken om Mats Ibelin. Dette er altså toneangivende journalister i Norges største mediehus. Sånne har en tendens til å prege journalistikken i andre redaksjoner.

Det som kanskje har overlevd best fra den tiden vi syntes vi skulle plage leserne med valg, det er lenker. Det er fortsatt vanlig å legge lenker inn i teksten i norsk journalistikk, men ikke lenger så vanlig å gjøre det sånn som dette i løpende tekst men heller single det ut og gjøre det like lett å ignorere det, slik at det ikke forstyrre teksten

For all del, joda, men likevel
Det er klart det finnes spennende og vellykkede eksempler på interaktiv journalistikk, Men det som slår meg når jeg ser gjennom det som er nevnt de fem beste eksemplene på sånt, er at det det er ganske leksikalske greier, altså. Litt om første verdenskrig. Litt om oppbyggingen av Haiti. Kvinner i Midt-Østen. Det føles ikke som en freshe, journalistiske artikler som forteller noe nytt, bare på en annen måte. Det er noe Microsoft Encarta over det hele… Pluss at jeg ikke skjønner helt hvor jeg skal trykke eller hvordan jeg skal pause ting.

Det er noe med den typen historiefortelling som lar historiefortelleren styre det hele. Det er rett og slett ålreit å være med på.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.