Når du bruker fem sider på et intervju, da skal du faen meg ha noe å komme med

IMG_9164
Faksimile: Klassekampen

Det er utrolig hvor mange journalister som fortsatt ikke er i stand til å stille spørsmål. Noen ganger kommer de med rene uttalelser og legger landet åpent for “svar” som bare er selvopptatt vrøvl eller i beste fall sløve assosiasjoner.  Det er sånt som skjer når “spørsmålet” ikke inneholder noe spørsmål.

Andre ganger er det lukkede spørsmål i situasjoner der lukkede spørsmål ikke er på sin plass. (For det er de jo noen ganger, selvsagt.)

Klassekampen
I dagens Klassekampen har vi eksempler på dette. Men, som vi skal se, har vi også eksempler på det motsatte. Gudskjelov.

Men først om det selvopptatte vrøvlet. I dagens Klassekampen setter avisa av hele fem sider til et intervju med den danske forfatteren Suzanne Brøgger. Journalister stiller elleve spørsmål før det kommer et åpent spørsmål. Da har vi vært innom elleve eksempler på det intervjuguruen John Sawatsky kaller intervjuets dødelige synder.

Her er noen eksempler:

Jeg vet at jeg intet vet

Karen Armstrong har gjort det. Og Reza Aslan.

Det kan av og til være en anstrengende vei, for du skal skjerpe deg. Man skal liksom yte. Det er ingen enkel nåde?

Jeg skal spare dere for flere eksempler. Interesserte kan kjøpe Klassekampens papirutgave i dag.

Intervjuet ble gjort på Lillehammer 1. juni i år. Det har en form som kan virke som om det er avskrift av et slags bokbad på en scene. Det hjelper ikke akkurat når alt skal på trykk. Og det har det neppe hastet med.

Kristus på veggen
Men er det så farlig, da? Ja, det er det. For i stedet for et målrettet intervju som kan gi oss noe, er disse spørsmålene kun egnet til å gi Suzanne Brøgger ordet, og da benytter hun stort sett sjansen til å komme med selvopptatte fraser. Tanter med kristus på veggen. Mor på tysk skole i Riga. And so on and so forth.

Men OK. Jeg skal ikke mase så mye mer med dette. Det kan sikkert bli slik i blant, kanskje spesielt dersom man er svært innforstått med intervjuobjektet, og bruker tid på å namedroppe Karen Armstrong og Reza Aslan. (Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er kjent med disse.)

The bright side
Så la oss heller trekker fram noen positive eksempler på spørsmål fra dette intervjuet. Felles for spørsmålene er at de er åpne, og at de dermed gir intervjuobjektet en helt klar ramme samtidig som de utfordrer og gir henne ansvaret for å sette ord på opplevelsene eller vurderingene. Noen eksempler på gode spørsmål:

Hvordan har du selv forholdt deg til dette?

Hvorfor var de så viktige?

Så det er ikke helt håpløst hele veien. Det skulle da også bare mangle. Fem sider.

Kai_Eide,_former_UN_Special_Representative_to_Afghanistan
Av Security & Defence Agenda – Flickr: Kai Eide, former UN Special Representive to Afghanistan, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=27443366

Flott intervjuteknikk – samme avis
Et annet sted inne i samme avis finner vi et intervju med den pensjonerte superdiplomaten Kai Eide.

Det er et intervju av en annen kaliber.

Riktignok er det første spørsmålet et lukket spørsmål, men det brukes slik som lukkede spørsmål skal gjøres. For å avklare noe. Da er det selvsagt helt greit. Mange av de resterende spørsmålene er åpne og fine:

Hvorfor valgte du å engasjere deg i Noas?

Hva synes du om forslagene fra Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg?

Hvordan vil du oppsummere erfaringene fra Afghanistan

Rammer er viktige
Etter min mening gjør det at intervjuet glir fint, og det gir journalistisk mening at intervjueren (Alf Skjeseth) setter rammene og lar Eide svare innenfor de rammene. Det er ikke vidåpne ikke-spørsmål a la “Afghanistan var litt av en utfordring?”. Nei, det er tydelige rammer. Journalistikk.

Så kommer noe som er svært viktig i et intervju, nemlig oppfølgingsspørsmålet. Eide snakker om asylpolitikk og asylretten. Å forsvare denne er en verdikamp, sier Eide. Så kommer oppfølgingsspørsmålet fra Skjeseth. Legg merke til at det er åpent.

Hva går verdikampen ut på?

Journalisten oppnår to ting. For det første borer han dypere ned i et interessant emne. For det andre stiller han seg på leserens side. På siden til dem som ikke er innforstått med denne verdikampen. Et lite, enkelt eksempel, men et viktig et.

Det var bare det.

Beklager at det ble litt langt i dag.

Jeg hadde ikke tid til å skrive kortere, som Mark Twain skal ha sagt.

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.