Slik var det å stirre inn i globaliseringens svarte hull

Dum som jeg var, tenkte jeg at jeg kunne bruke dette internettet til å skaffe meg litt jobb. Jeg gikk derfor til en tjeneste jeg oppfatter som seriøs og oppdatert, Upwork. Dette er et sted der folk med ulike skills registrerer seg for å få småjobber. Sånt som kan fikses kanskje på et par timer og kommer innimellom alt det andre.

Jeg skulle raskt forså at dette ikke var noe for meg. Legg for eksempel merke til denne (gamle) annonsen fra en danske som trenger noen til å skrive litt om omeletter. Jepp. Omeletter.

My_Job_Feed

85 kroner timen
For det første – det er helt legitimt å søke etter folk som vil skrive om omeletter. Alt kan være artig å skrive om. Drektige kyr, lyktestolper, romersk strafferett eller randsydde sko. Alt har en historie i seg. Det som gjør at jeg rygger er prisen de er villige til å betale. 10 dollar timen. Det er under 85 kroner timen.

Jeg fant en annen skrivejobb til sju dollar timen.

Så slår det meg, det jeg skulle skjønt allerede før jeg logget på dette greiene. Dette er globaliseringens stygge ansikt. Dette er det mange vil kalle sosial dumping. Det er klart det kan sitte en (relativt) fattig inder og gjøre disse jobbene billigere enn jeg er villig til å gjøre dem.

Ingen er interessert i meg
Jeg føler meg teit som la ut timeprisen min til 150 dollar. Det er åpenbart ingen som er interessert i å betale dette.

I omelett-eksemplet ser vi at dansken har fått satt ut denne jobben til Nanda B, og hun har gjort jobben (sikkert bra også) på 2 timer, hvilket betyr at Nadia B. kan fakturere 20 dollar. Eller, nei! Upwork skal ha sin cut først. 20 prosent takk.

Uansett, da. La oss si det er dette nivået hun legger seg på. Og la oss si hun kan jobbe 7,5 timer om dagen 230 dager i året. I så fall kommer hun opp på 146 625 kroner. Brutto. Men Upworthy skal ha neste 30 000 kroner. Så la oss si at hun står igjen med omlag 117.300 kroner i årslønn. Før skatt.

Det er mulig en inder kan leve på det. Ingen i Norge kan det.

Utjevne forskjeller
Så det vi ser er det mye omtalte “race to the bottom”. Det er et sosio-økonomisk begrep som blir stadig mer aktuelt ettersom (spesielt) internett bygger ned landegrensene, og det snart kun er tidsforskjeller som gjør det litt vanskelig å samarbeide med folk i andre land som gjerne vil skrive om omeletter.

Jeg klager ikke. I det store og det hele er det slikt som dette som vil utjevne forskjeller i verden. Men det er litt smertefullt når du stirrer ned i det svarte hullet og vet du har priset deg ut. Og at du enten må gå ned i pris eller komme deg ut.

Jeg kommer meg ut.

Og jeg hører dere i kor si: “Hva faen trodde du? Er du helt idiot?”

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.