Et forsvar for de dumme spørsmålene

We are the robots: Flåklypa Tidendes desperate redaktør tar grep når staben blir for dyr.
We are the robots: Flåklypa Tidendes desperate redaktør tar grep når staben blir for dyr. Foto tatt i kinosalen i dag.

– Hva føler du nå? spør reporter-roboten i den nye Flåklypa-filmen. Roboten er tillagt en rekke egenskaper (morsomme, for all del) som journalister har/sliter med. Men dette med “Hva føler du nå” er liksom ha ha det verste av a-ha-ha-halt, liksom.

Det er ettehvert blitt en slags sannhet, dette, at “Hva føler du nå?” er det dummeste spørsmålet i verden.

Det stilles gjerne til idrettsfolk like etter at de har gått over mål. Både til hun som vant og han som tapte. “Hva føler du nå?”

De som kritiserer “Hva føler du nå?” synes å mene at det er et dumt spørsmål fordi svaret gir seg selv. Vinnere er som kjent fra seg av lykke, mens taperne stirrer ned i et mørkt kaos av selvhat og tapte sponsormidler.

Så vi skal liksom ikke spørre?

Forsvar
Selvsagt skal vi det. Jeg for min del tar gjerne sånne dumme spørsmål i forsvar. For poenget er jo ikke at spørsmålene skal være så briljante i seg selv. Poenget er at de skal få fram et svar. Og svaret skal altså inneholde en beskrivelse av de følelsene. Som intervjuobjektet måtte ha eller ikke ha. Som hun kan sette sine egne ord på.

Det er de ordene vi er ute etter. Uansett hvor kortpusta de måtte komme. Eller hvilke floskler som måtte leveres – det er de ordene vi er ute etter.

Du kan jo tenke deg sjøl
For hva er alternativet til spørsmål av typen “Hva føler du nå”? Jo, vi kan (og skal selvsagt) stille andre typer spørsmål, slik som “Hvordan vil du beskrive løpet ditt?”, “Hva var den største utfordringen i kampen sett fra din posisjon?” og så bortetter. Men det blir jo uansett ikke det samme. Det er spørsmål som utesker andre svar.

Mener kanskje folk at reportere skal stå timesvis i sprengkulda og vente på idrettsutøvere bare for å se inn i kamera og si: “Dere kan sikkert tenke dere sjøl hvilke følelser hun har akkurat nå. Tilbake til studio!”

Jeg tror ikke det.

Akkurat som det kan være ubehagelig å finne ut hvordan pølser blir til (for ikke å si pinnsvinunger…) så kan det noen ganger høres litt snodig ut når spørsmål som egentlig tilhører reporterens råstoff kommer med i den endelige presentasjonen. Det betyr ikke at spørsmålet ikke skulle vært stilt.

Det ligger i intervjuets natur at vi ønsker oss følelser. Det skal gi noe mer enn bare fakta. Fakta får vi på resultattavla.

Sterke kvinner
I det siste har jeg sett flere peke til en video på Upworthy der manusforfatter og regissør Joss Whedon (Buffy The Vampire Slayer, Toy Story, The Avengers m.fl.) holder en takketale og raljerer over spørsmålene han får fra pressen i forbindelse med filmer og serier han står bak.

Whedon er en av dem som fortjenestefullt skriver kule roller for sterke kvinner, og han mener selv det bare skulle mangle. (Selvsagt – det skulle bare mangle!)

I takketalen han holder, beklager Whedon seg over at han får det samme spørsmålet fra alle 48 journalistene han møter i løpet av en dag med pressen.

Spørsmålet er: “Hvorfor skriver du alltid disse sterke, kvinnelige karakterene?”

– Hvordan er det i det hele tatt mulig at dette er et spørsmål, roper Whedon halvhøyt og oppgitt inn i mikrofonen.

– Hvorfor spør de ikke hundre andre mannlige forfattere hvorfor de ikke skriver sterke kvinneskikkelser? Likestilling er som gravitasjonskraften. Vi trenger det for å stå på denne jorda som menn og kvinner. Det ikke et konsept, eller noe å strekke seg etter. Det er en nødvendighet, sier Whedon på videoen.

Spørsmålet som serve
Det er ikke vanskelig å være kjønnspolitisk enig med Whedons grunnleggende poenger, og Sophia McDougall uttrykker dette bedre enn jeg klarer sjøl, så les gjerne teksten hennes i New Statesman. Men det betyr ikke at en journalist skal unnlate å stille et sånt spørsmål. Spørsmålet gir jo mannen anledning til å snakke om hvor naturlig det er for ham å skrive kvinneskikkelser på den måten. Dermed er han med på å normalisere det som dessverre fortsatt er en mangelvare, nemlig sterke, interessante kvinneskikkelser på film.

48 journalister er kanskje uoriginale, men de er ikke stokk tette i huet. Det er ikke slik at dette med sterke kvinneskikkelser er noe så sabla umulig for dem å forstå seg på at de bare mååå spørre, asså.

De spør fordi et spørsmål i intervjuet er til for å gi et svar. Ved å stille et sånt spørsmål setter man det på dagsorden.Fordi det er interessant. Nettopp fordi det ikke er en selvfølge.

Det er en serve, et opplegg, en pasning. Joss Whedon bør være glad han får den, så er det opp til ham å sette ballen i mål.

Så kan vi heller komme etterpå og spørre hva han føler nå. Neida. Joda.

2 thoughts on “Et forsvar for de dumme spørsmålene

  1. Artig tekst, men personlig skulle jeg gjerne sett at de mest pågående journalistene kan vente med å trykke mikrofonen inn i snørrbolet, men da er kanskje vitsen borte. Jeg tror de fleste vet at dette spørsmålet kommer, og jeg venter bare på at en eller annen skal tørre å gi et svar som står, kanskje noe fra Zlatan som er av de få som har baller til å si noe smart.

    På den annen side, hvis dette virkelig har vært en så stor opplevelse for intervjuobjektet, så går det vel ikke an å sette ord på sånne følelser og det finnes jo noen som får seg til å si akkurat det, også med vissheten om at det er dette de får betalt for å bruke tiden sin på.
    Neida. Joda.

    Morten Besshø // Karriereverkstedet 🙂

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.