Forskjellen på konklusjoner og argumenter

Jens på radio: Statsministeren var først ut i P2s partilederutspørring. Skjermdump: rdio.nrk.no
Jens på radio: Statsministeren var først ut i P2s partilederutspørring. Skjermdump: radio.nrk.no

Intervjubjekter har ofte bestemt seg for hva de skal svare. De har konkludert. Men konklusjonen er ikke det vi er ute etter. Det er argumentene som leder fram til konklusjonen som er interessante.

Hvordan får vi som intervjuer folk fram argumentene i stedet for de ferdigtygde konklusjonene?

Det er i alle fall noe å lære av Sigrid Sollund på P2.

I dag startet valgkampen, og på P2 betydde det partilederutspørringen, ledet av Sigrid Sollund. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) var først ut.

Hør intervjuet fra radio.nrk.no

Sollund starter med å snakke om pappapermisjoner, og hvorfor fedres retigheter er knyttet opp til mødres inntekt. (I og for seg ikke verdens bredeste tema, men hey! – det er P2! Det er lov å være litt smal, vel?)

I Norge er det slik at vi har en aktivitetsplikt, altså at mor må være i jobb, på et slags tiltak eller være trygdet for at far skal kunne ta ut sin del av foreldrepermisjonen.

Stoltenberg har selvsagt gått mange runder på dette spørsmålet, og har gjort seg opp en mening om det. Flere ganger svarte han omtrent det samme på spørsmål og oppfølgingsspørsmål fra Sollund:

– Vi kan ikke ha en foreldrepermisjonsordning som er sånn at mor er hjemme på heltid og så skal far få full lønn for å være hjemme i permisjon.

Svaret er selvsagt verken feil eller noen form for unnamanøver, men det er en konklusjon. Det ligger liksom i svaret at det er en slags selvinnlysende sannhet som alle må være enige i.

Ofte godtar vi sånne svar og går videre i intervjuet. Kanskje fordi vi rent logisk synes de høres rimelige ut. Og spesielt da er det krevende å be om et bedre svar. For vi er jo ikke helt dumme heller. Vi skjønner jo hvor selvinnlysende det er. Lissom.

Men vår lojalitet ligger ikke hos oss selv eller hos politikeren vi intervjuer. Vår lojalitet ligger hos publikum. Og det som er innlysende for en politiker fra Porsgrunn, det er kanskje ikke like innlysende for en økonom i Øksfjord eller en rektor på Rjukan. Derfor må det argumenteres. Meninger må backes opp og brytes mot andres innspill.

Konklusjoner er svar på spørsmål som: – Hva mener du?

Argumenter er svar på spørsmål som: – Hvorfor mener du det?

Jeg snakker ofte om at kritiske spørsmål skal være spørsmål som utfordrer. Og det finnes ikke noe mer utfordrende spørsmål enn hvorfor. Det er et såpass sterkt spørreord at det kanskje ikke skal komme før et stykke ute i intervjuet. Det finnes en tommelfingerregel som sier “hva før hvorfor” og grunnen til det er nettopp at hvorfor avkrever en forklaring, og skaper et press i intervjuet som du kanskje ikke ønsker deg helt i starten.

Men partilederintervjuet på P2 før valget er ikke noen kosestund, det er alvor, så etter noen runder der Stoltenberg altså har konkludert på samme måte med litt ulik ordlyd, er programleder Sollund ute etter hvorfor Stoltenberg mener det han mener. Hun aksepterer bare ikke at sånn er det bare.

Så hun spør:
– Hvorfor?

Og plutselig får hun et bedre svar:
– Fordi hele poenget med permisjonsordningen er å bidra til mer likestilling, sier Stoltenberg.

Og med det svaret kommer et argument på bordet. Det kommer ideologi på bordet, det kommer politikk på bordet der det før bare lå en ferdigtygd, byråkratisk konklusjon.

Og det er jo derfor vi intervjuer folk.

One thought on “Forskjellen på konklusjoner og argumenter

  1. Helt riktig! Etter snart 30 år som journalist kan jeg bekrefte og lære fra meg akkurat dette: ‘Hvorfor’ er det aller beste og mest effektive spørsmålet du kan stille. I alle situasjoner. Jeg regner karrieren min som før-og-etter-at-jeg-skjønte-hvorfor-trickset. Lykke til!

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.