Lesbisk feminist på testosteron

Er det andre måter du har lagt merke til at testosteron har endret hvordan du oppfatter eller føler noe? spør Alex Blumberg i denne ukas episode av This American Life.

Det vil si, ikke i denne ukas episode, egentlig, for denne uka feirer dokumentarprogrammet This American Life sin 500. episode. Medarbeiderne markerer jubileet ved å se tilbake på de første 499 episodene og plukke ut sine høydepunkter og favorittøyeblikk.

Testosteron Et av øyeblikkene er altså fra episoden Testosterone (2002) og et intervju reporter Alex Blumberg gjorde med Griffin Hansbury, en kvinne som ble til mann ved å ta massive doser av kjønnshormonet testosteron.

Hele beskrivelsen av endringene hun opplevde da hun ble til han er fabelaktig storytelling, med beskrivelser av hvordan hun/han ikke kan la være å stirre på brystene til andre ettersom hun blir mer og mer mann. Hun går fra å være det hun selv beskriver som en feministisk, kul traktorlesbe til å bli en dust. Du kan liksom høre spørsmålet “hva skjedde?” flere ganger dypt inne fra råopptaket et sted. Men altså – tilbake til det spørsmålet jeg siterte i starten, nemlig følgende:

Er det andre måter du har lagt merke til at testosteron har endret hvordan du oppfatter etter føler noe?

Legg merke til at spørsmålet er formet som et ja/nei-spørsmål. (I tillegg til at det er litt klumpete og ordrikt.) Dermed skal det liksom være tabu for journalister å forme det på den måten. Likevel funker det fint i denne sammenhengen. Og vi fortsetter å bruke tilsvarende spørsmål uten problemer hver dag. Det gir oss gode svar og fine historier.

I tilfellet med episoden om testosteron gir det oss et svar og en vri på storyen som altså gjør at folk i This American Life husker det over ti år etterpå. Griffin Hansbury svarer nemlig:

Eh, noe som skjedde etter at jeg begynte med testosteron er at jeg ble interessert i vitenskap.

I radioepisoden hører du hvordan reporter og intervjuobjekt klukker av latter før reporter Alex Blumberg sier:

Du har nettopp satt oss hundre år tilbake i utvikling, sir.

– Jeg husker dette spørsmålet godt, sier programleder og radioguru Ira Glass når de omtaler episoden. – Det er et av favorittspørsmålene mine fra showet noensinne.

Så hvordan kan det ha seg at et ja/nei-spørsmål blir et favorittspørsmål hos en av vår tids store radiopersonligheter? Det kommer kanskje litt av det overraskende svaret, for This American Life er et show som dyrker sånne twister i storyene.

Men hvis ja/nei-spørsmål ikke funker, så skulle jo ikke dette kunne skje?

Likevel åpent
Kanskje er det sånn at et ja/nei-spørsmål kan ligge helt i grenselandet mot et åpent spørsmål? Altså at det til tross for at det har form som lukket spørsmål faktisk fungerer som et åpent spørsmål? Jeg tror det.

Hvis du ser nærmere på spørsmålet:

Er det andre måter du har lagt merke til at testosteron har endret hvordan du oppfatter etter føler noe?

så er det to forhold som er viktige og som skaper det vi kan kalle åpenhet, nemlig:

  1. Spørsmålet bygger på en etablert plattform av forståelse. Griffin har jo fortalt om visse endringer, så Blumberg spør om det er flere endringer. I kommunikasjonsteori snakker vi om grounding når to parter etablerer en felles sannhet som de kan basere seg på. Slik som at det er endringer på gang når man pøser på med kjønnshormoner.
  2. Det er ingen premisser som skaper noen tvangssituasjon. Dette er selvsagt nært knyttet til forrige punkt. Reporter Alex Blumberg introduserer ingen nye elementer som Hansbury kan opponere mot og på den måten kjøre intervjuet ut på et sidespor. Det hadde vært nok om Blumberg spurte om andre bissarre endringer, for da kunne Hansbury sagt at “nja, de var nå ikke så bissare, egentlig, for det er jo helt naturlig at det blir sånn, siden testosteron jo blah blah bla”

Så når spørsmålet er befridd for sånt som ofte ødelegger for intervjuene, så kan det faktisk få lov til å ha form som et lukket spørsmål. Rett og slett fordi det ikke fungerer som et lukket spørsmål. Det ligger i kontrakten mellom intervjuer og intervjuobjekt at intervjuobjektet ikke skal svare “ja” og så kneppe igjen munnen. I så fall ville jo intervjuer bare spurt “javel, hvilke endringer?”, og normal kommunikasjon tar gjerne snarveien rett forbi sånne små humper.

Et åpent spørsmål er et spørsmål som frigjør,og dermed også ansvarliggjør, intervjuobjektet. Selv om det altså ser ut som et lukket spørsmål.

Snakke ut
Et annet øyeblikk som staben i This America Life plukker ut som et høydepunkt blant 500 episoder, er et intervju fra episoden After The Flood (2005). Det ble gjort etter orkanen Katrina, som la New Orleans i ruiner. This American Life er ikke et nyhetsprogram, men det tar for seg samfunnsspørsmål, så hvordan skal det kunne skille seg ut fra den daglige nyhetsfloden?

Jo, det er et lengre format, så klart. Men for at lytterne skal henge med i lengre formater, så må det være en følelsesmessig kobling til programmet.

Staben hadde hørt alle nyhetsintervjuene etter Katrina, og felles for dem alle var at det var korte utsagn, statements, soundbytes. Og som programleder Ira Glass sier:

Bidraget vi kunne gi var å la folk snakke. Du vet, det er lettere å bli følelsesmessig engasjert når du hører mer.

Generelt vil jeg si at man skal høre på ALT Ira Glass har å gi av råd om journalistikk. Men noen ganger er det små, ekstra skinnende gullkorn, som dette.

Jeg merker selv i mitt eget arbeid at intervjuobjektene blir mer menneskelige når jeg lar dem snakke lengre. Årsaken er neppe at flere ord gir mer følelser. I så fall ville vi blitt nært knyttet til annenhver politiker vi hører, men sånn er det jo ikke.

Jeg tror heller det er slik at når vi hører lengre setninger, så hører vi også pauser, tvil, nøling og alt som viser at vi er kjøtt og blod i stedet for maskiner. Og sånt kan vi identifisere oss med. Sånt kan vi engasjere oss i.

Bidra
Som journalister ønsker vi jo at folk skal stå fram med historiene sine, at de skal åpne seg, og i det hele tatt være gode intervjuobjekter og liksom gli inn på ein våg me ikkje har visst um.

Likevel opplever vi at folk er nervøse, tilkneppede og dårlige på teip, som man sier i radio. De bidrar ikke.

Men folk vil jo gjerne bidra, om de bare får sjansen. Svært få ønsker vel å være østers. Så måten intervjuobjektene kan bidra på, er at de får sette sine egne ord på opplevelsene. Ikke reporterens ord (“ja, dette var vel en grusom opplevelse du ikke unner din verste fiende?”), men egne ord. Med pauser, tvil, nøling og alt som gjør oss til mennesker. Om det noen ganger krever lengre formater, så får vi heller lage oss noen lengre formater.

Sånn som This American Life. Der historiene tar den tiden de trenger.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.