Om Olof Palme, intervjuteknikk og litt om plassering av stoler

I kveld viste NRK 2 første del av dokumentaren PALME. Helt apropos det, her er noen intervjuer med etterkrigstidens mest markante svenske politiker.

I 1983 ble Palme intervjuet av Barnjournalen på Sveriges Television. Temaet var fred og nedrustning. Det beste spørsmålet i intervjuet kommer etter ca 45 sekunder:

– Vad kann ni göra för att det inte ska bli krig?

Se intervjuet her:

Så til et intervju gjort av en svensk TV-legende, Hagge Geigert, i 1977. Legg merke til hvordan stolene er plassert, og ikke minst hvem som får sitte i hvilken stol og i hvilken høyde.

Er det et forsøk på å utlikne Palmes maktposisjon? Er det et prov på journalistens eget selvbilde? Er det en gimmick? Jeg vet ikke. Men jeg ser at det påvirker intervjuet. Jeg ser at det setter Palme tvert i forsvarsposisjon, og jeg er jaggu ikke sikker på om det gjør intervjuet noe bedre.

På den annen side, kanskje det høyner underholdingsverdien, og kanskje jeg bare er en surpomp som burde kose seg litt mer i romjula?

Og vi slipper ikke dette med plassering av stoler. For neste klipp har en helt annen setting. Det viser britiske David Frost (som en gang intervjuet Richard Nixon så til de grader at det ble teater og ikke minst film av det) starte intervjuet med å insistere på at dette ikke skal bli noen konfrontasjon, og at as far as he’s corncerned, så skal de bare ha en samtale. A conversation. Deretter kommenterer han faktisk stolene, som da altså er helt like dem han har hjemme. Nuvel. Kremt. Vi setter vel i gang, da.

Her er hele intervjuet fra 1969:

Frosts første spørsmål er (når han først får uttrykt det) forsåvidt et rent og åpent spørsmål:

-How would you describe yourself

Palme sier han bare ville beskrevet hva han har på seg. Det er selvsagt et svar som tjener til å vise Palme som en ydmyk og nøktern herre, men Frosts respons viser at det nok ikke var det svaret han var ute etter.

Men det er lett å se hvorfor Palme svarer som han gjør, for før Frost kommer til det rene, åpne spørsmålet, så har han lagt inn et premiss om at Palme liksom skulle møte en ukjent person på en jernbanestasjon og så videre. Dette oppfatter selvsagt Palme, og svarer deretter.

Det er forunderlig at Frost starter intervjuet på den måten. Det er selvsagt interessant hvordan folk ser på seg selv, og dermed beskriver seg selv som personlighet. Men med det opplegget Frost har her, så blir det i grunnen et spørsmål om hva Palme vil si om hva han har på seg, og det er jo totalt uinteressant, er det ikke det, da? I hvert fall på svart-hvitt-fjernsyn…

Frost merker nok dette også, og mumler at Palme jukser. Men han har i grunnen bare seg selv å takke for en sånn retur etter en sånn serve.

Deretter (også etter litt om og men) kommer neste spørsmål, rent og åpent:

– Looking around the world or Sweden at the moment, who would you say you admire?

Palme svarer at han beundrer folk som holder fast ved sin grunnleggende ideologi. Helt åpenbart et mer interessant svar enn det forrige, og selvsagt fordi spørsmålet var bedre. Fordi spørsmålet ikke hadde et premiss som fikk det hele til å kantre.

Frost følger opp meget bra, han legger inn et premiss i oppfølgingsspørsmålet. Dermed presiserer han hva han er ute etter. I tillegg viser han at han hører etter og er interessert i svaret:

– And if you had to name the names – who would you pick?

Palme svarer Ernst Wigforss, tidligere finansminister i Sverige, og bekrefter med det at for politikere som står på valg, så er all politikk innenrikspolitikk. Han intervjues på den internasjonale scenen, men velger på denne måten å hilse hjem. Frost føler nok at dette er litt utilfredstillende, og biter seg fast i temaet:

– Anyone I would know that you would add as an example of that?

Palme kvitterer så med den avdøde Labour-lederen Hugh Gaitskell, selvsagt kjent for David Frost, og de kan gå videre i intervjuet. Engelskmannen hadde fått et svar han kunne bruke til noe, Palme hadde gitt noen svar han kunne stå for, og begge burde være fornøyde med det.

Vi kunne jo tenke oss et helt annet forløp, nemlig at Frost hadde sagt noe sånt som:

– Nevn navnet på noen du beundrer, og la det være en internasjonal størrelse, slik at vi vet hvem han (for det er vel en mann…) er.

Dette ville satt Palme i en helt annen tvangssituasjon, og kanskje han ville prøvd å komme unna med å si noe slikt som at han ikke ville peke ut noen spesielle, men at han beundrer folk som holder fast ved sin grunnleggende overbevisning osv.

Dette eksemplet viser altså hvordan Frost, med god intervjuteknikk, får et svar som kan brukes uten at han selv legger for mye premisser inn i ett og samme spørsmål. For når man gjør det, så er det lett for intervjuobjektet å opponere mot premisset, føle seg litt fanget, og dermed avspore det fine løpet som et intervju kan være.

Men rekk opp handa dere som kjente til Hugh Gaitskell uten å sjekke Wikipedia…

Resten av intervjuet inneholder så klart også masse å lære om intervjuer. Legg merke til hvordan Frost følger opp uten å være aggressiv, hvordan han spør om Palmes største suksesser, største fiasko osv. I det hele tatt en masse gode spørsmål og mye å lære for den som vil drive med portrettintervju. Legg merke til at det første lukkede spørsmålet kommer først etter nesten fem minutter. Da kjenner nok Frost at det er nødvendig å avklare hvordan Palme ser på en spesiell episode som innebar kritikk mot USAs krig i Vietnam, en kritikk han skjerpet og nærmest perfeksjonerte noen år senere, i den berømte juletalen fra 1972. Frost gjør dette for å sette en problemstilling på spissen, og med en slik spissing av spørsmålene øker temperaturen. Palme nekter å la seg tvinge inn i en forenkling, og leverer heller et lengre resonnement som får Frost til å utbryte at det var veldig godt sagt, – very well put…

Det er også herlig å se (etter ca 11 min) hvordan Frost sirkler seg inn rundt hvem som skal bli statsminister i Sverige etter Tage Erlander. Han vet selvsagt at Palme vet at han vet at Palme vet at han ligger svært godt an, men at ingenting er vunnet på forhånd. Åpne spørsmål, åpne spørsmål, deretter mer spesifikke og lukkede spørsmål. Masterclass…

Og når Palme skal forklare at han ikke nødvendigvis ønsker å bli statsminster, bruker han et eksempel som får David Frost til å krumme tærne av fryd:

– Hvis du er en flink TV-personlighet, så ønsker du ikke nødvendigvis å bli styreformann i BBC.

Indeed…

Forresten – jeg er usikker på om jeg kan anbefale utsagn som dette fra David Frost i dine egne intervjuer:

– This fascinates me, because you’re right!

Indeed igjen…

Andre steder på nettet finner du også et interessant intervju med Palme gjort av det svenske magasinet ETC i 1981. For oss intervjunørder er det gøy å lese det som nærmest er råstoff. Mange ville nok ønsket seg en annen redigering, men nørder er nørder…

One thought on “Om Olof Palme, intervjuteknikk og litt om plassering av stoler

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.