Skal du intervjue eller debattere?

Programleder: Den tidligere avisredaktøren leder nå Piers Morgan Tonight på CNN.

Like før jul fikk vi et nytt eksempel på programledere som krysser grensen mellom intervju og debatt. Piers Morgan forsøkte å slå et slag for våpenkontroll, men endte nok med å skyte seg selv i foten.

Nå har jeg aldri vært noen fan av Piers Morgan på CNN (følg Twitter-feeden hans om du orker – det hjelper litt om du er Arsenal-fan), men det var trist å se ham så hjelpesløs som i intervjuet med en av våpenlobbyens topper like før jul.

Se hele intervjuet med Larry Pratt, direktør for Gun Owners of America:

Tragedien i Newtown
Bakgrunnen for intervjuet var selvsagt skytetragedien på en barneskole i Newtown, Connecticut 14. desember 2012 og ikke minst at Pratt hadde foreslått at alle lærere burde bære våpen.

Piers Morgan legger ikke skjul på at han er for strengere våpenlover i USA. Mange sympatiserer med dette kravet, spesiel når man ser hva slags militære angrepsvåpen som kan skaffes lovlig.

Samtidig er det ikke noen mangel på folk, kommentatorer og politikere som kan målbære dette kravet. Spesielt vi hjemme i Den norske sofa er kjappe med å ta stilling i slike debatter. Det vi mangler i bakgrunn, innsikt og kulturforståelse tar vi igjen i skråsikkerhet og overbevisning om at annenhver amerikaner er dum.

I et sånt klima vil det være interessant å høre hva slags argumenter som legges fram fra den andre siden, altså våpenlobbyen i USA. (Den som alltid kalles “den mektige våpelobbyen i USA” i norske medier – bare se her.)

Argumenter og konklusjoner
Hvis vi går ut fra at våpentilhengerne ikke er lallende idioter alle sammen, så må det jo være noen rasjonelle argumenter for å slippe våpnene fri. Det trenger ikke bety at man konkluderer på samme måte.

Et rimelig rasjonelt, demokratisk argument kan jo gå omtrent slik: Selv det finnes ti argumenter for mitt syn og bare to for ditt syn, så er det interessant å høre deg legge dem fram.

Journalistikken er i sin natur en forkjemper for et sånt syn, siden konflikt er motoren i all historiefortelling. Men hva skjer om de tre bukkene bruse kommer med klasebomber og Kalashnikov bare trollet så mye som piper under broa? Det blir ikke jo noen historie av sånt…

Intervjuet starter i og for seg greit etter en kort introduksjon av temaet. Morgan spør:

– Kan du forsøke å forklare for meg hvorfor du mener svaret på dette er å bevæpne lærere?

Spørsmålet er helt fint, det er ikke overlesset med egne meninger, det legger ikke ned noen premisser som Pratt kan angripe, og det overlater til Pratt å formulere sitt syn med egne ord. Det gir Pratt ansvar for eget svar, noe som bør gi ham en følelse av å bidra. So far – so good.

Pratt legger fram sitt første argument, hvilket er at folk som har våpen kan forsvare seg mot andre som har våpen, pluss en masse retorikk om guns and evil. Deretter kommer et spørsmål som også er åpent, rent og godt, nemlig:

– Hvor skal lærerene oppbevare våpnene?

Pratt begynner å svare at folk bærer skjulte våpen overalt og hele tiden, men lenger kommer han ikke i argumentet sitt, før Morgan avbryter ham med et langt spørsmål. Det bærende premisset i spørsmålet er at en lærer kan falle og miste våpenet, og en femåring kan plukke det opp og skyte med det. Pratt gjentar sitt poeng, og deretter opphører egentlig intervjuet og det blir en slag debatt av det i stedet. Midt i et langt spørsmål, som strengt tatt er et argument, ber Morgan om at Pratt slutter å le, og det er åpenbart for alle at de to mennene misliker hverandre intenst. Morgan får etterhvert roet seg, slik at han kan stille et spørsmål:

– Hvorfor tror du, i et land med 300 millioner skytevåpen og den verste statistikken over våpenkriminalitet blant de siviliserte land, at flere våpen skal gi  færre våpendrap?

Svaret som følger er meget interessant, for Pratt argumenterer med at områdene i USA med mest liberale våpenlover også har færrest drap med skytevåpen. Som tilhører til intervjuet synes jeg ikke det er et spesielt godt argument, men det gir meg et spennende innblikk i tankene til våpenforkjemperne. Og nettopp dette må vel være jobben til en intervjuer. Å få fram argumentene, slik at de kan brynes eller settes opp mot andre argumenter.

Dessverre bryter intervjuet sammen kort tid etter, og det som blir stående fra Morgan er nok utsagn som dette:

– You are talking complete and utter nonsense!

og dette:

– You’re an unbelievably stupid man, aren’t you?

Resten av intervjuet debatten fiaskoen er skrevet ned, ord for ord, av Newsbusters her.

Dersom Piers Morgan ønsket å beseire våpenlobbyen (den mektige) med spørsmål eller argumenter, så kan ikke dette kalles annet enn en fiasko.For å bruke en metafor fra våpnenes verden: han skyter seg selv i foten. Er det noen som tror at den jevne seer ble mer opplyst av slike spørsmål?

Et godt utsagn
Piers Morgans forgjenger i sjefsintervjuerrollen på CNN var Larry King. Han var nok mer interessert i å få svar enn å slå sine egne argumenter i hodet på intervjuobjektet. I alle fall ga han uttrykk for det da han sa:

– Jeg har aldri lært noenting mens jeg snakket selv.

Det er all grunn til å tro at en fetert TV-stjerne som King koketterte litt da han sa dette. Å ha sitt eget navn som tittel på et TV-program er sjelden egnet til å gjøre noen mer ydmyk. Men ikke desto mindre er det et godt utsagt, og det kan være fint å legge seg på minnet for folk som intervjuer andre mennesker.

P.S.
Dersom du vil vite hva Piers Morgan mener om våpenkontroll i USA, er det mye røddigere å forholde seg til kommentarartikkelen han skrev 20. desember. Den viser at det går an å kombinere fakta og meninger. Problemet er å blande det. For det blir fort smørje.

3 thoughts on “Skal du intervjue eller debattere?

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.