En nådeløs avslutter

Fra intervjuet med Rummenigge. Faksimile: DN

Alle som så fotball på åttitallet husker Karl-Heinz Rummenigge. Som spiss på det mektige Bayen München var han ikke kjent for å gi ved dørene. Nå er han styreleder for den samme fotballklubben og det er forsatt lite å hente. Ved dørene, altså.
Dagens Næringsliv brakte lørdag en flott sak om økonomien i internasjonal fotball. Den er som kjent gått fullstendig av hengslene, og det europeiske fotballforbundet UEFA innfører strenge krav. Fra nå av må klubbene tjene pengene de skal bruke. Det kalles financial fair play, og innebærer at rike eiere ikke kan pøse inn penger i klubbene. Vi har tidligere sett det skje i Chelsea og Man City og nå i Paris St. Germain (PSG) og russiske Zenit.

Dagens Næringsliv lørdag 22. september 2012
Dagens Næringsliv lørdag 22. september 2012.

Geneve
Når verdens mektigste fotballsjefer samles i Geneve for å diskutere financial fair play er Lars Backe Madsen fra Dagens Næringsliv på plass.  Madsen er Kvik Halden-supporter og en erfaren mann på emnet fotballøkonomi. Det er mye å si om artikkelen, for det er fin lesning, men i denne sammenhengen skal vi se på den aller siste delen av saken, der reporter Madsen huker tak i Karl-Heinz Rummenigge, som nå er styreleder i Bayern München, men som har bakgrunn som nådeløs spiss for den sørtyske storklubben.

Madsen vil gjerne at Rummenigge forteller hvilke klubber han mener må straffes for å drive uforsvarlig. Rummenigge bruker uttrykket “a certain french club” og det ligger i kortene at Rummenigges kritikk retter seg mot PSG. Likevel – antydninger og runde formuleringer er ikke nok, så Madsen vil vite:

– Kan du være mer konkret, herr Rummenigge?

– Jeg er konkret.

– Hvilke klubber må straffes?

– Du må følge med.

– Jeg har fulgt med. Men kan du spesifisere hvilke klubber som må straffes og ekskluderes fra det gode selskap?

– Følg med. Jeg har sagt det jeg kan.

– Men…

– Auf wiedersehen.

Sånn avslutter den tidligere storscoreren intervjuet. Nådeløst, som foran mål på åttitallet.

Men vår mann fra DN skal ha for at han forsøkte. En avisreporter i en lobby har nemlig ikke den makten som ligger i et intervju på TV eller radio, der det er vanskelig for intervjuobjektet å forlate intervjuet uten å skape ubehag. I Geneve er det bare for Rummenigge å si auf wiedersehen og forlate stedet. Men før han gjør det mener jeg journalisten har gjort en god jobb. Han har virkelig prøvd på en skikkelig måte å få noe mer konkret ut av Rummenigge. Som lesere får vi tillit til at han – på vegne av oss – har gjort det han kan der og da for å få de svarene vi trenger. For dette er også viktig. Det er frustrerende med intervjuobjekter som ikke vil svare, men det er enda mer frustrerende med journalister som ikke stiller de åpenbare oppfølingsspørsmålene. (Alle har vel opplevd å sitte i bilen og skrike til radioen? Det kan ikke være bare meg?)

A certain french club
Jeg ville gjerne vite litt mer om omstendighetene bak DN-intervjuet, så jeg kontaktet Madsen. Jeg ville blant annet vite hva Rummenigge hadde sagt på tyske eller engelsk, for det er litt uklart for meg som leser om Rummenigge mener at Madsen burde ha fulgt bedre med tidligere, eller om han oppfordrer Madsen til å følge med framover.

Madsen skriver følgende i en epost til meg:

Rummenigge er omtrent like trivelig og rund i kantene nå som før, og han mente nok, etter en for ham lang dag med møter og prat, at jeg ikke hadde fulgt med på det han sa. Men det hadde jeg, jo. Problemet var at han var så utydelig i hva han faktisk og offisielt sa, samtidig som han var meget tydelig i måten han sa det på. “A certain French club”, ble for eksempel ikke sagt som en varm hilsen til Paris.

Det er også klart at selve settingen for intervuet kan ha påvirket det hele. Madsen fortsetter:

Jeg snakket vekselvis engelsk og tysk med ham, med de muligheter for språkforvirring det forsåvidt kan innebære, og ordene om at jeg burde følge (bedre) med falt mens vi gikk mot utgangen til hotellet. Han var streng i tonen, slik han alltid er – og jeg tolket ham som om han var irritert på mitt spørsmål. Men han kan forsåvidt også ha ment at jeg burde følger med (videre). For det mener han jo også.

Han kan også ha ment begge deler.

Karl-Heinz Rummenigge. Foto: gholzer/flickr

Jeg synes intervjuet og hele situasjonen er interessant, for den sier noe om arbeidsvilkårene vi har som journalister. Ikke at det er synd på oss, kjære vene. Men det som skjer påvirker det som blir skrevet. Så nådeløst er det.

Artikkelen jeg omtaler ligger dessverre ikke på nett. Men en kortversjon kan du lese her.

P.S.
For dere som leste saken i DN lørdag og tenkte at dere vil ha mer fra/om Michael Cole, denne hovne Fulham-direktøren som forteller Anderlecht-direktør Michel Verschueren at “vi” (altså britene grunnla landet hans (altså Belgia) i 1830 som en buffer mot Frankrike, så kan jeg røpe at reporter Madsen er satt på saken. I alle fall i form av en oppfordring fra undertegnede. Så arrogante folk må jo på trykk.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.