Hva tenker du selv???

David Foster Wallace tenker seg om.

Om David Foster Wallace, intervjuet som en samtale og hva du gjør hvis du blir utfordret på litteraturteori…

Hva om intervjuobjektet ditt ikke er verken tverr eller motvillig, men rett og slett så opptatt av å i bidra til et godt intervju at det krever alt du selv har av kunnskap og tankekraft?

David Foster Wallace (DFW) var et sånt intervjuobjekt.

Den amerikanske forfatteren tok sitt eget liv i 2008, og denne uka var det fire år siden. I tillegg er det nettopp kommet en biografi som oppklarer mye av det vi lesere (storøyde blodfans, more like) har mistenkt, lurt på og tvilt seg gjennom i bøkene hans. Til alt overmål har Wallaces litterære motstander, Bret Easton Ellis, twitret som en rakker om DFW den siste uka. Så han er i vinden denne høsten, Wallace. Han ville fylt femti år omtrent på denne tida også.

Så det er all grunn til å bruke litt tid på YouTube for å se igjen noen intervjuer.

Sjekk dette intervjuet med en tysk journalist fra 2003:

Intervjuet er ganske representativt for Wallace. Han tenker seg godt om, han konsentrerer seg (legg til at han holder stålfolkus til tross for mikrofonen som danser forbi) og han anstrenger seg virkelig for å bidra med noe. Gi et svar som kan brukes til noe. (Kanskje mer til intervjuets indre malmljod enn til dets ytre klingklang, hvis dere skjønner hva jeg mener.)

DFW er tydelig opptatt av den samtalen som han oppfatter at intervjuet er. Allerede etter sitt første svar vil han gjerne vite:

– Does that make any sense?

Dette er klassisk DFW. Jeg tror knapt jeg har hørt eller lest et intervju med ham der han ikke bruker denne frasen. Det kan selvsagt være at han er redd for å høres for intellektuell ut (Wittgenstein, lizm), men jeg tror han genuint ønsket å gjøre gode intervjuer.

Men – en samtale er jo noe mer tosidig enn et intervju. Man er samtalepartnere, altså mer på likefot enn under et intervju, der det er mer avklart hvem som er intervjuobjekt. I tillegg hadde Wallace i mange og lange perioder mentale problemer, som gjorde at han ikke alltid var sikker på om han var noe eller om han var en bløff. Les begynnelsen av novellen Good Old Neon, så skjønner du.

“My whole life I’ve been a fraud. I’m not exaggerating. Pretty much all I’ve ever done all the time is try to create a certain impression of me in other people.”

Men det er nå så. Beklager sidesporet. Tilbake til intervjudelen av dette. Siden DFW åpenbart investerte så mye i samtalene, så krevde han mye tilbake. Ikke på noen ufin mpte, men rett og slett fordi han regnet med at du hadde noe interessant å si om temaet. I dette intervjuet kommer det raskt:

– Vet du hva som ville hjulpet meg? Fortell meg hva du selv synes! Hvis vi gjør dette som en konversasjon blir det lettere for meg.

Dette er ikke noe vi opplever så ofte i journalistikken. Takk for det, kanskje? Vi skal liksom ikke ha noen oppfatning om temaene som behandles i intervjuene, og jeg tror mange ville fått lett panikk om de fikk en sånn utfordring tilbake.

Hvis utfordringen i tillegg kom fra Wallace, som hadde hjernekapasitet du kunne måle i kubikkmeter, så spørs det om det hadde kommet mye vettugt fra meg i alle fall. Kommentaren “I’ll get my coat” ville vært nærliggende.

Heldig, da, at vår tyske intervjuer har en mastergrad om Thomas Bernhard hun kan fortelle om. Det er ikke alle som har det…

P.S.
Jeg har tidligere skrevet om overlessede spørsmål. Jeg tror ikke vi skal gi oss inn på det i denne sammenhengen… Da blir det ikke tid til annet før påske.

P.P.S.
Det finnes åtte deler til av det intervjuet jeg har lagt inn her. Knock yourself out.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.